VI TRENGER ET VARMERE SAMFUNN

Det har vært lærerike uker. Jeg har tidligere skrevet om en bonde som fikk tvangsavviklet dyreholdet sitt. Dette er en person som er glad i dyr, men som over tid har stått i så store utfordringer og problemer at det har vært vanskelig å beholde fotfestet. Det kulminerte med at Mattilsynet hentet dyrene med tvang og avlivet dem. Jeg var selv en av de som ringte rundt i håp om å berge dyr som hadde kjøpere, dessverre uten å lykkes. Til og med drektige bevaringsverdige rørosfe ble slaktet.

Var det nødvendig å drepe alle dyrene? Jeg skulle ønske at friske dyr hadde blitt omplassert. Var det rett å slakte ponniene? Aktivitetsforbudet til bonden innebærer et forbud mot å eie eller holde produksjonsdyr, altså  dyr som blir benyttet til produksjon av mat og/eller som råvare i klesproduksjon. Man kan jo diskutere om ponnier holdes for dette formålet. Hadde det vært mulig å finne løsninger som gjorde at familien ikke satt igjen "ribbet og knust"? Hadde det vært mulig å finne løsninger som ivaretok menneskene og dyrene bedre i denne situasjonen? Jeg tror det.

Jeg kjenner folk som har møtt veggen etter vonde hendelser i livet, kanskje mistet de sin mor eller far, et dyr de elsket døde eller de gikk gjennom en traumatisk hendelse. Fra den ene dagen til den andre har de mistet fotfestet i livet. Gjøremål som tidligere var enkle og dagligdagse ble uoverkommelige. Bonden jeg skrev om har gått gjennom mye vanskelig. Hun har blant annet stått i konflikter i lang tid, vært gjennom rettssak og hatt økonomiske utfordringer. Vi kan jo tenke oss hvordan det var å miste dyrene sine. Så gjorde hun noe jeg verken kan forstå eller forsvare. Men kanskje er handlingen et rop om hjelp. Media har skrevet om saken. Jeg skulle ønske at bonden ba om unnskyldning, i stedet for å forsvare seg. Det gjør at jeg velger å slette noe av det jeg har skrevet om saken. Kanskje handlet bonden i affekt etter de voldsomme påkjenningene hun har opplevd den siste tiden. Jeg tenker at hun trenger omsorg i tiden fremover, og jeg ønsker henne og familien alt godt.

Og så sitter jeg her, og tenker: Hva kan vi lære av dette? Hva i alle dager kan vi lære?

Jeg har i dagene som har gått blitt kontaktet av mange fortvilede mennesker. Jeg har fått lytte til hva som skjedde da de kom til veiskiller i sine liv. Jeg har fått høre om bønder og andre fortvilede mennesker som i fastlåste konflikter med staten valgte å ta sine liv. Jeg har fått høre om mennesker som  overlevde, men som aldri fikk tilbake til livsglede og livslyst. Jeg har fått høre om fulle postkasser, om bortgjemte uåpnede konvolutter, ubetalte regninger og tvangssalg. Jeg har fått høre om en bunnløs sorg og fortvilelse. Og så tenker jeg: Hadde det vært mulig å finne bedre løsninger når mennesker står der i den ytterste nød? Hadde det vært mulig for staten å kjørte gjennom sin vilje på en mer human måte?

Svaret er JA.

Jeg er ikke i tvil om at vi må velge dialog og veiledning. Jeg tenker at mange kan komme seg helskinnet gjennom kneikene i livet dersom de slipper å stå alene. Noen ganger trenger også voksne mennesker at noen kommer og hjelper dem og "ordner opp".

Da jeg jobbet som spesialpedagog hadde vi noe som het kollegaveiledning. Vi var inne i hverandres undervisningstimer, observerte og gav hverandre veileding og råd. Det var lærerikt, og det gjorde oss bedre. Bondeyrket er et ensomt yrke. Jeg er sikker på at det hadde vært fint for bønder også å få noen "friske" øyne til å hjelpe dem å se på driften, finne bedre løsninger og inspirere til bedre dyrevelferd.

Så er det jo et spørsmål da, om folk er "veiledningsbare". Det tror jeg de fleste er, dersom de forstår at den som kommer virkelig ønsker å hjelpe dem. At det ikke er en "spion" som skal samle dokumentasjon for å kunne ta rotta på deg i neste runde, men at det er en reell veileder som kommer. Det fungerer langt bedre enn strenge brev, paragrafer og svarfrister.

Når Mattilsynet, politiet eller barnevernet rykker inn er det et enormt maktapparat som kommer. Den lille mann blir enda mindre i møtet med bokstavelig talt overmakten. Alle forstår at politiet bistår uten å ha satt seg inn i sakene først. Politiet må stole på at saksbehandlerne har gjort en god jobb og at vedtak er korrekte. Men så hender det da, at noen kanskje ikke har rent mel i posen. Det finnes saksbehandlere som er villige til å strekke seg litt for langt for å få sin vilje igjennom. Det finnes maktmennesker i alle yrkesgrupper. Det finnes mennesker som nyter å trå andre ned. Er etatene tilstrekkelig oppmerksomme på det, og "luker de bort" disse medarbeiderne? Disse saksbehandlerne har i kraft av sin rolle en sterk troverdighet i rapportskrivingen sin og i rettsaker. For de fleste er det en velfortjent tillit, for noen som er villige til å forklare seg usant er det en unik mulighet til å trå andre ned.

Vi har fått noen påminnelser om det den siste tiden. NAV-skandalen der flere titalls personer har blitt uskyldig dømt for trygdesvindel er bare et eksempel. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen oversvømmes av norske barnevernsaker. Hele 34 saker er tatt inn til behandling. En av dem er ferdig behandlet. Moren fortalte om 8 grufulle år, der hun ikke fikk lov til å se sønnen sin. Dommen falt i september, moren vant en knusende seier, men utrolig nok har mor og sønn enda ikke fått lov til å møte hverandre. Er det greit at staten bruker makten sin slik? Er det et slikt samfunn vi vil ha?

Vi trenger mer medmenneskelighet inn i forvaltningen. Alt for ofte blir situasjoner sort-hvitt, og en uenighet blir til en fastlåst konflikt der en har rett og en tar feil. Ofte ligger vel sannheten et sted i mellom disse ytterpunktene. I de fleste saker har vel begge parter litt rett og litt feil.

Jeg er ikke i tvil om at vi må justere kursen. Strenge brev, svarfrister og rettsaker vil ofte bli unødvendig om man velger dialog og veiledning. Vi trenger å se hverandre. Når selve livet har blitt for mye, trenger vi å møte hverandre med omsorg og kjærlighet. Noen saker må naturligvis avgjøres via domstoler og tvang. Men i de fleste tilfeller burde man sette inn hjelpetiltak og gi veiledning først.

Jeg er sikker på at vi med en "varmere" forvaltning vil finne bedre løsninger i mange saker. Kanskje er det slik at den knallharde linjen med strenge brev, vedtak, paragrafer og frister gjør at fullt løsbare situasjoner ender som en uhåndterlig konflikt. Brevskriving i stedet for menneskemøter eskalerer ofte konflikten. Jeg er sikker på at veiledning og støtte kan forebygge mange "personlige tragedier".

Når noen står på kanten av stupet, har vi et valg i måten vi møter dem på. Vi kan tilby støtte og hjelp, eller vi kan i vår knallharde virkelighetsforståelse av "å ha rett" være den faktoren som bidrar til å dytte personen over kanten....  Det er noe å tenke på.

"In a world where you can be anything, be kind"

Del gjerne.