KUA SOM IKKE VILLE MELKES – OG BONDEN MED ET HJERTE AV GULL

Dette er 004 Stasmøy, ei Vestlandsk Raudkolle med ei litt spesiell historie, ei historie om da å ikkje gje opp so lett, og at toldmodigheit ofte løner seg.

Då ho kalva og skulle mjølkast hausten 2017 var da eit einaste stort mareritt. Ho var livredd mjølkemaskina og sparka å hoppa med ho klarte. Då ho ein kveld forsvant gjennom båsfronten med mjølkemaskina på slep var det nok. Ho blei avgjeldna for mjølk umiddlbart, og det lyste Norturatur (slakteriet) lang veg.

Som 18år gammal, nyoppstarta mjølkebonde, so var det ein lite kjekk tanke å måtte slakte ei ellers frisk og flott kvige på grunn av at eg ikkje fekk til å mjølke ho. Ut på vinteren, so blei da no ein gong slik at ho vart insiminert, og tok kalv. Ho kunne jo kanskje fungere som ammekyr?

7. november 2018 kalva ho igjen. Mjølkehistoria starta der den slutta forige haust med hopp og spark. Mjølkast ville ho ikkje. Vi fekk på ho grime, og blenda ho so ho ikkje såg noko rundt seg, dette gjorde at vi fekk mjølka ho då vi var 2 til å halde ho. No står ho heilt roleg å mjølkast nett som dei andre, og ho ligg an til bli ei av dei beste mjølkekyrene eg har! Av og til løner da seg å ikkje gje opp, og det kan ha sine fordelar å drive i liten skala der ein får tid til slikt.

Tusen takk til Sander Solheim som lot meg dele historien med deg. Så hyggelig at han hadde tid og tålmodighet til å få Stasmøy trygg så hun kunne leve videre. Noe annet som gleder meg med historien er at Stasmøy er av rasen Vestlandsk Raudkolle. Det er en gammel norsk kurase, som dessverre er utrydningstruet. Rasen har eksistert siden vikingetiden, og den store trusselen i dag er fokuset på stordrift og effektivisering i landbruket. Det moderne landbruket ønsker kyr som gir enorme mengder melk og/eller vokse seg store i en fei. De gamle kurasene er mindre av vekst, og gir ikke så mye melk. Til gjengjeld er produktene av svært god kvalitet.

De gamle kurasene finnes på de mellomstore og små brukene, og dessverre er det disse gårdene som ofte legges ned. Landbruksmyndighetene våre har et stort ansvar for å hindrer at disse rasene blir utryddet. Vi som forbrukere har også et ansvar, støtt opp om bønder som satser på disse gode, gamle kurasene våre. Forbrukere har dessverre ikke lov til å kjøpe melk regelmessig fra bonden, men noen bønder satser på disse gamle kurasene som ammekyr. Det betyr at de ikke melkes, men at "jobben deres" er å føde kalver. Ku og kalv får være sammen lenge, og sluttproduktet er kjøtt. Ofte har både kjøtt og melk fra disse kyrne et sunt og riktig forhold mellom omega 3 og omega 6, et viktig forhold som det intensive landbruket ofte har ødelagt hos såkalt høyproduktive dyreraser. Kjøttet og melka er sunnere.

Kjøttet fra de gamle, norske storferasane er mørt og har marmorert fett slik som kobekjøtt har. Marmorering er fett som er inne i selve kjøttet i stedet for på  utsiden. Det gir bedre smak. Slottet og kokker som Arne Brimi bruker kjøtt fra de gamle rasene. Det gjorde også og Michelinrestauranten Ylajali i Oslo.

Hvis du spiser kjøtt: Neste gang du ser produkter fra disse rasene, (ofte kalt urfe) kjenn din besøkelsestid. Skal rasene overleve må de forvaltes riktig. Mange bønder selger direkte til kundene. Handle av dem, og delta i et viktig bevaringsarbeid.

Del gjerne.