HUNDEN SIMEN OG HANS TANKER OM DØDEN

Han var en høy og slank herremann som jeg la merke til med det samme jeg så han. Simen het han, var 12 år, og blanding av alaska husky og pointer. Jeg snakket med han en halvtimes tid, og jeg kommer aldri til å glemme han og det han lærte meg den gangen jeg møtte han for mange år siden.

Det første han fortalte var at det var problemer med maten. Han hadde en tristhet og en sorg i seg, og kjente seg ”ferdig” med livet her. Han var klar til å gå videre, og ba eieren innstendig om å gi slipp og å forberede seg på at han skulle dra. Jeg kjente tydelig at han lengtet etter døden. Han gav meg noen nydelige bilder. Først viste han meg en engel som bevegde på de store vingene sine. Bildet gled over til å bli en staslig ørn som gled med sitt store vingespenn over himmelen. For meg var det symboler som viste et ønske om å få dø - en lengsel etter å slippe fri.

Han ba eieren om å ikke holde han igjen. Jeg kan ikke dra før du er forberedt og tør å slippe meg. Han sa at han og eieren var nært knyttet til hverandre, men at hun måtte stole på at hun kunne stå på egne ben, og la han gå.

Han fortalte at han hadde problemer med kroppen sin. Den er stiv, øm og jeg har mye vondt, sa han. Jeg har også mageproblemer. Det er noe feil med fordøyelsen min. Jeg tar ikke opp næringen godt nok, og maten kommer uførdøyd ut igjen.

Han gav meg et tilbakeblikk fra den tiden han var valp og unghund. Han hadde jobbet som sledehund, fortalte han. Han likte ikke treningen, fikk gnagsår av selen, og han hadde ikke innfridd forventningene. Fordi han ikke ble god, visste han at eieren ville avlive han. Han var bare unghunden, han var livredd og hadde angst for å dø. Men så kom du og reddet meg, sa han til hun som eide han nå. Han var utrolig takknemlig for det.

Han hadde også vært utsatt for nakkestraff. Det synes han var ydmykende. Han fortalte mye mer enn dette, men dette var det viktigste.

Eieren kunne bekrefte opplysningene han gav meg. Han hadde vært trekkhund i sine yngre dager, men han var ”for stor” og ikke god nok. Derfor skulle han avlives da han var ca 1 ½ år, men hun reddet han i siste liten. At han var klar for å dø nå som han var gammel og syk, hadde hun nok fått med seg. Men som han selv sa, var det hun som måtte greie å ”gi slipp” før han kunne få slippe. De hadde diskutert avlivning i familien, men hittil var det hun som hadde holdt igjen.

Det han fortalte om mageproblemene stemte også. Han hadde hatt så treg avføring, at han hadde hylt når han skulle på do. Etter råd fra veterinæren hadde hun derfor gitt parafin i maten. Mat dynket med parafin passerer nokså ufordøyd gjennom fordøyelseskanalen. Hun hadde også registrert at han var blitt stivere i kroppen, og at han av og til hadde vondt for å bevege seg.

Samtalen gjorde inntrykk på meg. Det var så sterkt når han fortalte om hvor forskjellig han opplevde tanken på døden. Som unghund hadde han vært livredd for å dø. Han var ikke klar til å forlate livet, og hadde dødsangst. At hun reddet han den gangen, var han evig takknemlig for! Nå var han gammel og syk, og døden var ikke skremmende lenger. Nå lengtet han etter å få dø -å få slippe fri.

Ikke lenge etter samtalen fikk jeg en e-post fra eieren. Hun skrev blant annet:

Nå er det over. Han sovnet fort og fredfullt inn. Familien var med, og det var veldig fint. Dyrlegen var flink, og informerte oss på forhånd om det som kom til å skje. Vi er nettopp ferdige med begravelsen. Han fikk en lun gravplass på plena vår, like ved huset vårt. Datteren vår la nedi tre barkongler som gave, mens vi voksne gav to halsbånd. Den andre hunden vår var også med på begravelsen. Hun fikk se ham, men hun hadde ikke så veldig lyst. Hun forstod det nok. Jeg har skrevet navnet hans på en stein, som vi skal legge oppå.

Sender med et bilde som jeg tok av ham i morges. Tusen takk for all hjelp med Simen. Det tror jeg gjorde alt lettere for meg. Eller, det vet jeg. Og han vil nok holde øye med oss og den andre hunden vår fra der han er nå, skjønner jeg :-) Hilsen Gunn Marit m. fam.

Del gjerne.