ET UVANLIG VENNSKAP

Det er aldri for sent å få nye venner. Nå skal du få høre historien om Anders. En mørk kveld kjørte jeg langs riksveien, forteller Vibeke Hoff. Plutselig så jeg en stor, mørk fugl midt i min kjørebane. Jeg får bremset ned og satt på varsellys. Fuglen flytter seg ikke. Jeg ser at det renner blod nedover benet og går litt forsiktig mot den. Den flytter seg et par skritt og jeg ser at den sitter i en pøl med blod, stakkars. Jeg har teppe i bilen og får kastet det over han, slik at jeg får løftet han inn i bilen. I titiden på kvelden banker jeg på snille veterinær Monika sitt vindu og ber om hjelp til fuglen. Bilen er full av blod, men han lever da fortsatt og blikket er klart, ingen hengende vinger og hodet holdes høyt.
Stakkaren har massevis av sår, det ser ut som skuddsår. Han er veldig snill, lar oss løfte og snu og stelle, smører, setter smertestillende sprøyte og antibiotika. Han blør mindre nå. Utstyrt med 5 sprøyter antibiotika, 5 smertestillende og mange tuber antibiotikasalve, vender vi nesa hjemover.

Hva spiser en and? Hjelp! Brød må den ha, mais, salat, korn. Kanskje? En venninne googler for meg. Først får han bo i hesten Benilla sin boks. Det er fortsatt mildt, så hestene er ute. Han får flis og et tykt lag med halm, vann og mat. Blodet har stoppet og håpet øker. Jeg sjekker og ringer rundt og neste dag vet jeg allerede mye mer om ender. Han lever fortsatt, utrolig nok.

Venninnen min visste om noen som har ender i området der jeg fant han. Jeg kom i kontakt med eieren. Hun fortalte at en rev hadde angrepet fuglene. Selv med de sårene greide han å fly to kilometer! Så landet han foran min bil på riksveien, for igjen å overleve trafikken! Eieren spurte om jeg ville beholde han, om han overlevde skadene. Jeg hadde ingen planer om å ha ender, men da jeg hørte at hun kom til å spise han før jul, kunne jeg jo ikke levere han tilbake til en slik skjebne! Ikke etter alt det han hadde overlevd! Hun fortalte at han var 3 måneder gammel moskusand. Og hun betalte gjerne veterinærregningen.

Hver dag i 5 dager ga jeg han 1 sprøyte med smertestillende og 1 sprøyte med antibiotika. Deretter smurte jeg alle sårene hans med salven. Så snill og tålmodig han var! Han stritter ikke i mot, ikke en eneste gang prøvde han å hakke etter meg, men han lot meg behandle han. Jeg var i kontakt med mange folk ang å finne nytt hjem, men alle ville bare spise han opp! En andrik står ikke veldig høyt i kurs, stakkars. Jeg forstod at jeg var blitt andeeier.

En uke etter ankomst var han frisk. Han spiste og vandret rundt. På tross av at jeg stakk og smurte han, så var han glad da jeg kom i stallen. Laget rare nakkebevegelser, ristet med stjerten og så mange søte lyder som han har! Men ensom, det var han. Satt mye innerst i en krok. Siden jeg nå var i andeverdenen, så fikk jeg nye bekjentskaper. En av dem kunne fortelle om et svært så driftig moskusandepar som hun hadde og som fikk mange unger. Noen måtte hun nå slakte og lurte på om jeg ville ha et par koner til han, på hans egen alder. (Det holder ikke med kun 1 kone i deres verden) Turen gikk derfor til Gjøvik og 2 unge koner ble med hjem i hver sin boks. Det var kjærlighet ved første blikk! Han er sjefen og passer godt på sine koner. De sover tett sammen og prater veldig mye, steller fjærene til hverandre og lever et godt sosialt liv. Nå er de så tamme så jeg nesten ikke får gått rundt i stallen. Anders lar seg gjerne klappe på ryggen og spiser av hånden. De måtte jo få navn, så det er Amanda, Andrine og så selveste Anders da!

Veggene i den gamle saueboksen kom opp og den lille familien flyttet inn der, da hesten  Benilla måtte få tilbake boksen sin. Moskusender er treender, det betyr at de liker å vagle seg høyt oppe i trær. Det nærmeste de kommer er på gjerdet mellom sin og Benilla sin boks. Uten å lage noe som helst oppstyr pga sine nye fjærkledte naboer, godtok Benilla dem fra første stund. De satt rett ved siden av henne og fulgte godt med ved morgengrøten hennes i dag.

Jeg får være flink til å plukke egg når den tiden kommer, så det ikke blir enda flere ender. Og dukker det opp et ekstra godt hjem etterhvert, som ikke spiser opp vennene sine, så vil jeg nok vurdere at de får flytte dit alle tre. Men inntil det event skjer, så lever de godt side om side med en hestedronning!

Tenk dere et slikt fantastisk utfall av det som kunne vært en middag i en revemunn. Anders and visste nok akkurat hvilken bil han skulle lande foran, en mørk oktoberkveld. Jeg er glad for alt det fine han har gitt meg av opplevelser allerede og ærbødigheten jeg fikk føle da jeg stelte denne hardt sårede anden, som godtok sin skjebne på et rolig Andersvis.

Del gjerne.