Når mennesker trenger hjelp i livet sitt, kan det være vanskelig å se forskjellen mellom å be om hjelp og å kreve hjelp. Hvor går grensene mellom høflighet og uhøflighet?
En dame fortalte meg at hun reiste til Snåsa for å treffe Snåsamannen. «I visshet om at jeg endelig skulle få møte en mester som kunne lære meg, kjørte jeg 100 mil for å treffe han» skrev hun. Hun ringte på hos Joralf, men han avviste henne med ordene «Nei, lykke til». Damen skrev videre: «Han var tydeligvis ikke klar for / raus nok til å dele kunnskap.»
Jeg svarte henne helt ærlig, at mannen var 86 år da hun troppet uanmeldt opp på døra hans. Det var godt kjent i media at han ikke tok imot folk lenger. At hun valgte å kjøre så langt uten å ha gjort en avtale på forhånd må hun ta ansvar for selv. Mannen har tatt imot tusenvis av folk, men vi må respektere at han også setter grenser. Flere år etter at han hadde sluttet som healer fortalte han til media: «Her en dag var det til sammen 14 stykker som kom på døra. Men nå sier jeg nei, jeg er nødt til det.»
Jeg har opplevd flere ganger at folk mener at fordi et menneske har evner så skal denne personen stå på pinne for andre og omtrent ha en døgnåpen og gratis service. Å ikke ta hensyn til seg selv og sine egne grenser blir av mange betraktet som å være «snill og god».
Det er vondt å føle seg avvist, og det kan være vanskelig å se situasjonen til den du ønsker (eller krever?) hjelp av. Jeg er ikke overrasket over at så mange klarsynte føler seg sliten og tappet for energi. Alt for mange av dem blir bokstavelig talt brukt av andre mennesker. Vær takknemlig for at den som hjelper andre også setter grenser og passer på seg selv.
Del hvis du vil og lik gjerne min facebookside.
