En kunde hadde et dyr som dro på årene. Han hadde vonde ledd, og var blitt mindre bevegelig. Flere mente nok at det var på tide å la han slippe.
Eier hadde i flere år sørget for behandling for de vonde leddene. Jeg snakket med dyret, og opplevde at han veldig gjerne ville ha hjelp med kroppen sin. Han hadde ikke noe ønske om dø nå. Hvis helsa ikke ble bedre, og han skulle leve som dette over tid kunne dette endre seg, sa han. Men her og nå var fokuset å få hjelp med kroppen sin.
Eieren sa: Jeg jobber med gamle folk. Det er mange der også som sliter med helsa og «burde vært avlivet», for å si det sånn.
Jeg synes det er en god sammenligning. Dyr er glade i livene sine. Noen ønsker hjelp til å dø, og da er det fint at vi kan hjelpe dem med det. Dessverre har mange alt for krasse meninger når de ser et dyr som er gammel eller halt. I vår kultur er vi så opplært til å tenke «Nå må jeg tenke på dyret og la dyret slippe». Og da avliver vi også mange dyr som føler at de gjerne skulle vært på jorden litt lenger. Det er ingen god følelse å avlive dyret sitt når man innerst inne kjenner at det ikke er riktig. Noen avliver dyret for å slippe flere bombastiske kommentarer om at eieren er egoistisk som lar dyret leve. En alderdom er ikke alltid «vakker» å se på utenfra. Kanskje er noe av problemet at vi ikke lenger er vant til å se gamle dyr?
Det er vanskelige spørsmål dette. Dyreeierne må våge å lytte til dyret og til intuisjonen. De fleste dyr kommuniserer tydelig når de ønsker hjelp til å tre ut av livet. Jeg har mange ganger hjulpet dyr og eiere ved å formidle en slik beskjed.
Del hvis du vil. <3
