Jenta vokste opp i verdens nordligste fiskevær, men kjærligheten hadde bragt henne 150 mil hjemmefra. Nå var hun 60 år, og det gikk alt for mange år mellom hver gang søskenene hennes var samlet. Søskenflokken bodde spredt over det ganske land.
I talen til sin kjære fortalte ektemannen at hans familie bodde i nærheten av hverandre. Han takket kona si for at hun i alle år hadde bidratt til at hans familie hadde så tett og god kontakt. Nå ønsket han å gjøre gjengjeld, han ville gi henne noe tilbake. I all hemmelighet hadde han derfor samlet hennes søsken og deres familier til et slektstreff.
Jeg var tilstede på slektstreffet, og jeg tror vi alle kjente på at dette var en gave til oss alle sammen. Det var så godt å være samlet.
Jeg blir rørt når jeg tenker tilbake på ektemannens tale. For en nydelig mann, og for en sterk kjærlighetskraft han har. Han kunne ikke gitt sin kjære en bedre gave.
Og jeg tenker på hvor mange mennesker som gjør det motsatte. Som gjør alt de kan for å trenere eller ødelegge for kontakten mellom familiemedlemmer. Foreldre som setter barna opp mot hverandre. Tanter, onkler og besteforeldre som høyst ufrivillig blir satt på sidelinjen, og tvunget til å være ikke-eksisterende i barnas liv. Partnere som isolerer sin «kjære» fra mennesker det hadde vært så uendelig godt for personen å ha kontakt med. Barn, foreldre, søsken og besteforeldre som gråter seg i søvn, og som lengter etter kontakt med sine kjære.
Mitt største ønske er at mennesker finner tilbake til sin egen kjærlighetskraft. Så alt for mange har stengt den av. Så alt for mange hjerter er kalde…
Ønsker deg en fin dag. Ta godt vare på de du er glad i.
Del hvis du vil.
Mvh åndelig lærer Sissel. LIK gjerne siden min.
