Katten Charlie og jeg bodde på Cicignon i Fredrikstad. En tidlig kveld i mai 2007 hørte jeg Charlie si ifra at han ville inn. Da jeg åpnet ytterdøren, ville han at jeg skulle følge han rundt hjørnet. Og der sto hun som skulle bli min Selma. En katt på knappe 9 måneder, veldig tynn og nesten uten pels. Hun var et bedrøvelig syn. Jeg gav henne mat og mens hun spiste gikk katten min Charlie rundt henne og passet på at hun var trygg.

Jeg brukte to uker på å få henne inn i huset, da hun var ekstremt redd. Etter at jeg fikk henne inn var det bare Charlie som fikk være i nærheten av henne.

En kveld kom hun plutselig bort til meg og la seg ned og mælet og malte. Jeg var ekstremt paff, men strøk henne over magen. Senere den kvelden skjønte jeg hvorfor hun hadde latt meg stryke henne. Hun hadde veer, og hun fødte en nydelig frisk liten jentepus.

Selma var den beste moren og hun var ekstremt beskyttende for sin lille datter. Datteren hennes som jeg kalte Papi Lindo, begynte etter hvert å komme til meg. Vi knyttet sterke bånd. Selma ville fremdeles ikke komme til meg, så jeg lot henne få den tiden hun trengte.

Jeg hadde tenkt å finne et nytt hjem til både Selma og Papi Lindo, men etter som månedene gikk ble jeg jo så glad i de begge at jeg bestemte meg for at de var der de skulle være. Det var jo en grunn til at min kloke Charlie hadde tatt Selma med seg hjem.

Det tok 5 år før Selma var komfortabel nok til å komme bort til meg slik at jeg kunne bøye meg ned å klappe henne. Selv om Selma ikke knyttet seg til meg før de seneste årene av sitt liv, fikk hun sin egen lille familie, en mann som hun stolte 100 % på og elsket veldig høyt og en datter som hun elsket og som hun fikk være sammen med hele sitt liv ❤️

Tusen takk til  Anne-Karin Wangberg Dahl som lot meg dele historien.

Selma (grå), Charlie (sort og hvit) og kattungen Papo Lindo med ørene til siden.

.