Kattungen Baltus ble funnet ensom og alene. Dyrebeskyttelsen tok vare på han, og han kom i fosterhjem hos naboen. Dyrebeskyttelsen skulle finne nytt hjem til han, men det viste seg raskt at det trengte de ikke. Baltus fant seg et hjem helt på egen hånd! Han insisterte på å flytte inn hos oss, og var hos oss hele tiden. Vi bar han over til naboen igjen og igjen, men like etter var han hos oss på nytt. Vi hadde to katter og en hund på den tiden, og tenkte at det var «nok». Men Baltus gav seg ikke. Det tok naturligvis ikke lang tid før vi hadde smeltet totalt for sjarmøren, og han ble vår.
I jobben min som dyretolk ble Baltus en viktig kollega. I årene som kom var han med på mange kurs. Han lot mange hundre mennesker få oppleve at de faktisk kunne kommunisere med han. På kursene var han en super lærer. Tålmodig sendte han budskapet sitt, til deltakerne fikk det med seg. Vi har hatt mange rørende opplevelser på kursene, der overraskende elever nølende kunne si: «Jeg så en bil, og kjente en sterk smerte i kroppen. Har han blitt påkjørt? Brakk han høyre bakbein?» Og jeg kunne fortelle at det stemte. Han fortalte deltakerne om sine opplevelser etter ulykken, der han lå flere dager på dyresykehus og gjennomgikk to operasjoner. Dyrlegene reddet livet hans, og han var takknemlig for det. Likevel husket han så inderlig godt smerten og redselen. I årene som kom var han skrekkslagen hver eneste gang han var på et dyrlegekontor.
Baltus fortalte deltakerne om sin aller beste venn. Det var labradoren Bonnie. Hun var hans støttespiller i livet, og bokstavelig talt en mor for han, sa han. Jeg glemmer aldri da jeg kom hjem fra sykehuset med min nyfødte sønn. Vi har flere bilder av at Baltus ligger på armlenet inntil babyen mens jeg ammet babyen. Hele familien var i «babymodus». Det tok ikke mange dagene før hunden Bonnie fikk melk i pattene sine. Og den som begynte å suge av henne var katten Baltus! Ja vi deler energifelt. Vi påvirker hverandre mer enn vi tror, det er sikkert.
Baltus fikk varige men etter påkjørselen, det brukne benet ble operert, men bruddene i bekkenet valgte dyrlegene å la gro av seg selv. I årene som fulgte slet han også med kroniske forkjølelsessymptomer. Det viste seg at han hadde fått et lite hull i ganen den gangen han ble påkjørt. Bakterier fra munnen fant veien opp til nesa. Han ble gradvis verre etter som årene gikk, og nye helseplager kom til. Og så kom dagen der han fortalte meg at han hadde fått nok. Det var slitsomt for han å ha denne kroppen, og han ønsket å gi slipp.
Siden han var så engstelig når han var hos dyrlegen, avtalte vi at dyrlegen skulle komme hjem til oss. På sofaen med hele familien rundt seg fikk han sovne inn i går. Det var en trist men fin stund. Nå ligger han begravet inntil sin beste venn Bonnie i hagen vår.
Og vi sitter igjen med sorg og savn, men også en følelse av lettelse. Vi visste at tiden var moden, og at det var det eneste rette å gjøre. Og vi gav han en kjærlighetsgave når vi etter hans eget ønske hjalp han ut av livet.
Vi har så mange gode minner. Denne supersosiale katten som elsket å ligge på fanget. Vi husker da han forventningsfullt satt ved bordet og ba om å få smaksprøver. Vi kalte han vår lille gourmet. Jeg husker da vi reiste med fly sammen for å ha kurs i dyrekommunikasjon langt borte. Jeg husker hvor stolt han var på flyplassen. Da buret hans ble sendt gjennom sikkerhetssjekken, satt han på armen min. Høyreist og stolt koste han med alle som kom bort til han for å gi han kos og gode ord. Baltus sin problematiske kropp har ledet meg frem til mye læring. Mange yrkesgrupper har hjulpet han. I tillegg til dyrlegehjelp har han fått kjenne at smerter har gitt slipp under behandling med osteopati, healing og akupunktur.
Han er den katten vår som har ligget flest timer på fanget. Han elsket nærhet! Ofte lå han også tett sammen med de andre hundene eller kattene i familien. Han var et familiemedlem som var høyt verdsatt av alle sammen, både de på 2 og 4 ben. Han stelte aldri i stand bråk med noen, og han aksepterte heller ikke at noen bøllet med han. Han har tatt imot de kattene og valpene som kom etter han på aller beste måte. Og han har betydd så mye for barna våre, Paal og meg. Når vi har gjester har han ofte vært førstemann opp i fanget deres også. han var vennlig mot alle. Han kan stå som et godt eksempel for de som ønsker å lære om lederskap. En leder er skal være trygg på seg selv, tydelig, kunne sette grenser og samtidig være kjærlighetsfull og snill.
Savnet og lengselen er et faktum. Men jeg har fortsatt kontakt med Baltus. Kroppen er død, men sjelen hans lever. Han har en hilsen til sine mange elever i dyrekommunikasjon: «Jeg vet at det er vanskelig å stole nok på seg selv. Dere mennesker har så alt for høye krav til dere selv. Dere skal prestere og være flinke. Dere dømmer dere selv og ofte andre så alt for hard og brutalt. Menneskene er den arten på jorda som trenger den indre roen aller, aller mest. Fordi dere lever livet som dere gjør. Når dere kommuniserer med dyr må dere legge fra dere hele den «være flink-greia», og bare VÆRE. Akkurat det trenger dere så inderlig vel! La informasjonen strømme fra sjel til sjel. Jeg har gitt så mange mennesker sterke opplevelser med telepati. Etter møte og kommunikasjonen med meg VET hundrevis av mennesker at de har evnene inni seg. Ikke la den evnen ligge skjult inni deg. Ta den i bruk. Til glede for deg selv og din egen utvikling. Til glede for de du kan hjelpe. Sissel, jeg og de andre dyresjelene er her, og vi kan hjelpe deg i din utvikling. Kroppen min er nå et tomt skall fordi sjelen min ikke er i den kroppen lenger. Sjelen min lever videre. Vit det.»
Jeg fikk forresten en liten hilsen fra Baltus i dag morges. En liten engelfigur (se bildet) har sittet trygt og rolig i glasskapet på kjøkkenet vårt i årevis. I det jeg åpnet skapdøra, fikk den en «dytt»av «noe usynlig», og den falt i gulvet. Den var like hel etter fallet.
Ja Baltus var som en engel i pels. Mange av våre kjære dyr er nettopp det.
Del gjerne. 💚
