1.
Jeg går nedover gaten,
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg faller nedi.
Jeg er fortapt…. Jeg er uten håp.
Det er ikke min feil
Det tar en evighet å komme seg opp igjen.
2.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg later som jeg ikke ser det.
Jeg faller nedi igjen.
Jeg kan ikke fatte at jeg er på samme sted.
Men det er ikke min feil.
Det tar fortsatt en evighet å komme seg opp igjen.
3.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg ser at det er der.
Likevel faller jeg nedi…det er en vane.
Øynene mine er åpne.
Jeg vet hvor jeg er.
Det er min feil.
Jeg kommer meg opp med det samme.
4.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg går rundt det.
5.
Jeg går nedover en annen gate.
Diktet heter Selvbiografi i fem kapitler og er hentet fra ”Den tibetanske boken om livet og døden” (Sogyal Rinpoche)
Jeg synes diktet så vakkert beskriver livet og hvor vanskelig det kan være å bli klar over sine mønstre. Vi havner ofte i vanskelige situasjoner som minner om det vi har stått i før… Å bryte mønstre og se sammenhenger er nødvendig for å kunne gjøre nødvendige positive endringer. Hvem sa at selvutvikling er kjedelig? Å reise i sitt indre og å forstå seg selv og andre er både givende og spennende!
Del gjerne. <3
