Er i det tankefulle hjørnet en rolig vaktkveld her, skriver Julie Grell. Tre år er snart gått siden kneet mitt ble totalt ødelagt da jeg falt på sykkel. To operasjoner, lang tids fravær fra jobb, og uendelig mange timer, fortvilte øyeblikk, smerter og beinhard trening etterpå har det blitt. På det verste var kneet så fyllt av arrvev (artrofibrose) at jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert jeg noengang kunne komme til å kunne bøye beinet eller gå ordentlig igjen.
I uker og måneder var jeg sengeliggende med benet tjoret fast i en knebøyemaskin som strakk og bøyde kneet 24 timer i døgnet. Fysioterapeutene og kirurgene klødde seg hodet, stakk en finger i været og gjettet seg frem til behandlingen. Alle mente ulikt. Det eneste de var enige om var at det var et vanskelig kasus. Mobilisering skapte inflammasjon som igjen gav stivhet. Hvis jeg ikke mobiliserte det stivnet det ihvertfall. Ingen torde uttale seg om prognose. Gradvis fant jeg min egen løsning. Nitidig og intensiv kombinasjon mellom aktivering av muskulatur, og bøye og strekke leddet til smerteterskelen, samt mobilisering av kneskålen ble gjennomført mange, mange ganger hver eneste dag, mellom økter med nedkjøling med is og liggende i knebøyemaskin med kneet høyt. Jeg har bitt tenna sammen om et eneste mål: jeg skulle tilbake på beina, danse og ut på tur i skogen igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange timer som har blitt tilbragt på krykker, ergometersykkel, i svømmehall, og i treningssal de siste årene. Jeg har skreket i smerter mens fysioterapeuten har ligget med hele kroppsvekten over meg og ”brukket” opp det stive leddet. Sakte, men sikkert har det gått to skritt frem og ett tilbake, skuffelser og oppturer, men likevel sakte, sakte fremover.
Nå- tre år etterpå- har jeg nettopp begynt å kunne løpe så smått igjen. Jeg tror at ingen i hele Oslo setter så stor pris på å kunne løpe over Kjelsås-åkeren ved Maridalsvannet mens solen skinner og fuglene synger som meg. Jeg er så takknemlig. Ikke bare har jeg fått to bein igjen. Jeg har også fått en helt annen virkelighetsforståelse og takknemlighet over livet.
Jeg tror vi mennesker har utrolig godt av å oppleve at vår tid på jorden ikke er uendelig og kroppen ikke er usårbar. Ingen vet hva morgendagen kan by på. Noen må lære dette på hardere måter enn andre. For min del har jeg vært enormt heldig å få denne åpenbaringen gjennom ”bare” et kne. Jeg sender en varm kveldstanke til dem som strever med alvorlig sykdom og håper at vi alle kan huske på en ekstra gang å være takknemlig for det vi har.
Brené Brown er ei klok og meget inspirerende dame som en gang (blant mange) har sagt noe klokt om sårbarhetens kraft:
Vulnerability is not weakness, and that myth is profoundly dangerous. Vulnerability is our most accurate measurement of courage. Vulnerability is the borthplace of innovation, creativity, and change.
Bildet viser Julie på standa i India <3
Del gjerne, du finner delingsknapper under det øverste bildet.
