Hei Sissel og tusen takk for dyretolkingen du gjorde for de døde kattene mine Charlie og Selma i går. Det var en sterk opplevelse! Det var noe med energien din da du snakket med dem: Jeg kunne føle dem. Da Charlie døde gikk jeg inn i en dyp sorg, han hadde vært ved min side i 19 år. Den angeren jeg kjente rundt Selmas død var nesten ikke til å holde ut.

Under samtalen i går var de igjen så nær meg og jeg fikk oppleve Charlie som han var før han ble syk. Jeg kjente ren kjærlighet fra han, og jeg følte takknemlighet fra Selma.

Under samtalen fikk jeg en visshet om at mine pelsbarn har det godt. Nå kjenner jeg en ro og glede som jeg ikke har opplevd før Charlie ble syk. Sorgen over deres død er fremdeles der. Jeg kommer alltid til å savne dem, men etter samtaken føler jeg at en tung bør har blitt løftet bort fra brystet mitt og at jeg igjen kan puste. Jeg hadde en stor forløsende gråt i går og i dag har jeg sovet mye. Nå kjenner jeg at jeg kan begynne å se fremover med visshet om at Charlie og Selma sine sjeler er her ved min side. Jeg vil fortelle litt om hva du formidlet i timene, og hvorfor jeg forstod opplysningene så godt.

Jeg hadde jo regnet med at Charlie kom igjennom da jeg kontaktet deg. Da du begynte med at dette er en klok katt  visste jeg allerede da at det var Charlie.  Da du fortsatte med at vi hadde sterk kontakt og at katten var mer som en hund, visste jeg helt sikkert at det var Charlie. Han var ekstremt knyttet til meg. Charlie bevegde seg aldri mer enn 50 meter fra huset eller meg. Hvis vi flyttet til et nytt sted kunne jeg slippe han ut med en gang. Han forlot aldri min side. Det var aldri noen tvil om hva Charlie ville eller hva han kommuniserte. Det er som du sa: Vi var så tett som to foldede hender.

Jeg visste at dette ikke var Selma fordi Selma var født ute og hadde ikke hatt kontakt med mennesker det første året av sitt liv. Hun knyttet seg sterkt til Charlie, men aldri meg. Charlie var den som kom og hentet meg da han oppdaget Selma ved siden av huset. Da jeg gav henne mat passet Charlie på at det ikke var andre katter i nærheten. Det tok 5 år før jeg fikk kose med henne og hun ble aldri helt komfortabel med mennesker. Så når du sa at hun minnet deg om ei liten førsteklassing som var usikker og hadde en energi som var «hva skjer nå» så var det akkurat slik hun var. Utrolig skeptisk til alt som skjedde rundt seg. Som du sa fikk hun aldri balansert seg. Hun var så knyttet til Charlie at hun fulgte han overalt. Da du snakket om de «hårknutene» som satt helt inn i huden på henne visste jeg også at Selma formidlet all flåtten som hadde bitt seg på henne på kort tid. Jeg tror også at hun formidlet at hun ble syk av flåtten da det gikk bare en måned fra hun var frisk og til hun døde. Hun døde fem måneder etter Charlie.

Grunnen til at jeg ikke kontaktet deg etter Charlie døde var at jeg spurte Charlie om et tegn på om han hadde det bra. Da åpnet jeg «tilfeldigvis» en gammel salmebok, og der sto det: Så er jeg vel fornøiet. Så er jeg glad i sinn. At jeg får lukket øiet. Og sove rolig inn. Når du sa til meg at kroppen hans havarerte, noe den gjorde, og han var glad for å være død fikk jeg nok en bekreftelse på at det var Charlie som formidlet dette til meg.

Du fortalte at han prikket på kinnet ditt, akkurat som det var noen som dyttet på deg. Charlie brukte å vekke meg hver natt med at han dyttet nesen sin eller poten sin mot kinnet mitt for å si fra at han ville under dyna. Etter at han døde lå jeg sent en kveld og kjente at det prikket på kinnet mitt! Jeg visste at det var han. Derfor begynte jeg å gråte da du også kjente det mot ditt kinn.

Da Selma sluttet å spise trodde jeg at det beste var å prøve å redde henne og i stedet for å la henne sovne rolig inn. Hun ble operert for å se om det var noe som blokkerte i hals eller tarm. Du formidlet at hun døde brått og brutalt og det gjorde hun. Og det gav meg ikke bare dårlig samvittighet og dyp sorg, men også en dyp anger over en feil beslutning som resulterte i en forferdelig død for den lille pusejenten min. Du formidlet hennes takknemlighet i måten jeg tok henne inn på og at hun hadde hatt et godt liv. Måten hun døde på, spilte ingen rolle. Dette gav meg en ubeskrivelig lettelse.

At du formidlet kontakt med de begge gjorde at jeg har en visshet om at de har det godt. Deres dødsøyeblikk er ikke lenger det første jeg tenker på! Jeg tenker på den fantastiske samtalen som var fylt av kjærlighet og takknemlighet. Dette gjør at sorgen og savnet blir lettere å bære. Min samvittighet ble bedre og livet kan gå fremover.

Så jeg vil si tusen takk, Sissel! Takk for at du deler din gave!

Tusen takk til Anne-Karin Wangberg Dahl som lot meg dele mailen på bloggen. Du kan dele hvis du vil. <3

Bildene nedenfor: Charlie er svart og hvit og Selma grå.