Det er vondt å føle seg «overkjørt». Alle mennesker ønsker å bli sett og respektert. Og så hender det da, at livet byr deg på mennesker som verken ser eller respekterer grensene dine. Som en dampveivals turer de fremover. De skal ha sin vilje igjennom. De skal ha det på «sin måte». De bryr seg ikke om hvordan oppførselen deres påvirker deg. Og det er nettopp nå du har valget for hvordan du skal reagere.
Du kan velge å løpe foran dampveivalsen. Samtidig prøver du å finne løsninger med en høflig og forsiktig dialog. Men dampveivalsen har satt sin kurs, og den kursen er ikke til å rikke. Målrettet kjører den akkurat dit den har planlagt, mens du løper foran. Akkurat som gjeterhunden som jager sauen, jager den deg bort fra utgangspunktet ditt og inn i nytt terreng. Det er ikke så rart at du føler at du «mister deg selv» når du vimser og løper foran der…
Hvorfor er det så krevende å forholde seg til mennesker som ikke respekterer grensene dine? Hvorfor er det så vanskelig å være tydelig og standhaftig nok, så de forstår? Jeg tror det er fordi grensesetting dessverre alt for ofte går hånd i hånd med den dårlige samvittigheten. Kanskje assosierer du grensesetting med å være streng og utrivelig? Med å være dominerende og lite lydhør for andre? Hvorfor føler du at du er uhøflig når du må gjenta hvor grensene dine går? Hvorfor får du dårlig samvittighet når du ivaretar deg selv og dine egne behov?
Grensene er ikke noe annet enn et uttrykk for hvordan du vil ha det. Hva ønsker du, og hva ønsker du ikke? Hva liker du, og hva liker du ikke? Hva går du med på, og når sier du stopp? Grensene dine er som usynlige gjerder for de du har rundt deg. Ingen ser disse gjerdene, men vi kjenner raskt når vi møter mennesker sånn ca hvor disse gjerdene går. Så alt for mange mennesker har ødelagte og vaklevorne gjerder. For noen står det bare noen gjerdestolper igjen, resten er rasert. Hvordan ser ditt usynlige gjerde ut?
Når grensene du setter ikke blir respektert er det lett å bli selvkritisk. Vonde følelser gir oss en svak energi. Hvorfor er det så vanskelig å si hva vi mener? Hvorfor er det så vanskelig å sette grenser ovenfor enkelte mennesker? Hvorfor er det så vanskelig å være tydelig nok og gjenta hvor grensene går til det blir forstått og respektert?
Paradokset er at den som valser over andres grenser ofte har verdens beste samvittighet. Da kreves det ekstra styrke og mot når du standhaftig og tydelig gjentar hvor grensene dine går.
Grensesetting skal ikke føles som en krig, men noen ganger gjør det nettopp det! Å sette grenser betyr ikke nødvendigvis å være streng. Men ovenfor noen mennesker må du være utholdende for å lære dem positive alternativer til dårlig oppførsel.
Når grensene dine svikter, er det som om forsvarsverket ditt kollapser. Ikke noe signaliserer «Hit men ikke lenger». Sånn kan du ikke ha det.
Kanskje har du aldri fått trening i å sette grenser? Kanskje har du bare gjort det som har blitt forventet av deg? Å bli trygg på å sette grenser ovenfor andre er en ferdighet som må læres. Hvis du ikke har lært deg det, så er det ikke for sent. Begynn nå. Husk at andre ikke er tankelesere, du må fortelle dem hvor grensene dine går. God livskvalitet handler i stor grad om å ivareta seg selv og føle seg respektert.
Del hvis du vil.
