• Bonden sa: «Jeg ønsker så inderlig at dyra mine skal ha det godt! At alle dyr skal ha det godt. Medmennesker. Naturen og miljøet rundt oss. At ting skal harmonisere. Leve i pakt og ikke beskattes, overbelastes eller lide. Jeg føler veldig ofte en frustrasjon over å stå i brytningen og dilemmaet mellom hva som er mulig å gjennomføre for dyra og driftsmåten her i forhold til økonomi, arbeidskapasitet og andre ressurser, og opp i mot det jeg ønsker og mener burde vært gjort. Både stell- og driftsmessig møter en til stadighet på utfordringer, der slike motsetninger kommer i konflikt med hverandre. Jeg føler veldig ofte at ting skulle vært gjort annerledes og bedre, og at jeg sjelden strekker til og får gjort ting godt nok. Det tar mye energi og krefter, og skaper vonde følelser.

    Kommunikasjon med dyra, der våre interesser ofte kanskje går på tvers av dyrets eget ønske. Oppfatning og forståelse av hverandre og situasjonen. Det å klare å ivareta alt og begge sider, på en riktig og best mulig måte. Så utfordrende og vanskelig.. Og jeg vet at det ikke alltid har gått i dyrets favør. At jeg har handlet feil, og forvoldt smerte..Jeg har lest mye på nettsiden din den siste tida. Jo mer jeg leser, jo dårligere samvittighet får jeg. Det finnes så mye der ute. Så mye jeg ikke kjenner til. Så mye informasjon og kunnskap jeg ikke får eller besitter. Så mye jeg ikke forstår. Og det gir rom for så mange feiltakelser og mistolkninger. Jeg fylles av redselen for å gjøre feil. Vet at jeg har gjort og tatt feil og forårsaket unødvendig lidelse og smerte. Og jeg kjenner på oppgitthet, frustrasjon og sinne. Hva om jeg gjør så godt jeg kan, og så blir det allikevel helt feil?

    Innlegget ditt om kua som mor. Det er hjerteskjærende. Jeg tenker på alt jeg gjør for å prøve å la dem få mest mulig tid sammen. Få føde ute og stelle kalven sin. Helst ha den sammen med seg så lenge som mulig. Men til syvende og sist kommer det til ett punkt der det arbeids- og løsningsmessig ikke lar seg praktisk gjøre. Jeg har dessverre ikke tid og kapasitet til å la alle gå sammen hele tiden. Jeg har mye jeg må rekke over og jeg må også ha tid til noe annet utenom å arbeide. Det skaper en voldsom indre frustrasjon og uro. Samvittigheten har alltid plaget meg for dette, selv om jeg forsøker i størst mulig grad å legge til rette for det. Jeg er mest alene om alt dyrestellet, og med alt ekstra arbeid det tar å legge til rette for ett slikt driftsopplegg blir det til slutt for krevende. Men jeg gjør stadig forandringer og forbedringer i håp om å ivareta det bedre.

    Depositphotos_21794891_original

    Videre leste jeg ett av dine innlegg om hester som holdes i livet kun så lenge de presterer. De som år ut og år inn står i trange bokser og kun små luftegårder å boltre seg i. Det at de VET at om de ikke presterer, så er det slutt.. Det gjør så vondt. Jeg kjenner jeg fylles av angst. Tanken på at jeg som bonde minst et par ganger i året skal være den som tar de avgjørende bestemmelser om hvem som får være med videre og hvem som må gå. For noen må gå. Det er ikke plass, ressursmessige- eller økonomiske betingelser nok til at alle dyra kan leve videre. Matproduksjon forutsetter dette, at noen liv kommer og noen må gå. Og før eller siden må alle og enhver se sin tid kommet, av ulike grunner.. Men det er en fryktelig vond og vanskelig realitet og avgjørelse, og jeg fylles av dårlig samvittighet og skyldfølelse ovenfor dyra pga av dette. Og det at de VET, -det er utfordrende og vanskelig.

    Samtidig føler jeg at en er nødt til å innse realitetene. Jeg føler ikke at det finnes noe alternativ. Det ville i så fall måtte innebære å oppgi hele mitt liv og virke som husdyrbonde. Fordi landbruk og husdyrhold dreier seg om ”bruk” av dyra våre.. Samtidig tror og håper jeg jo at det ikke er slik at dyra våre står med en konstant følelse av å leve vonde, begrensede og mindreverdige liv. Og jeg tror og håper at også produksjonsdyra kan ha det godt og meningsfullt. Dessverre kunne de nok utvilsomt hatt det bedre i mange sammenhenger, men nåtidens forutsetninger og betingelser gjør det i mange sammenhenger vanskelig å innfri. Det er ett tøft dilemma, og volder meg mye skyldfølelse og samvittighetskvaler.. Det er vondt og gir meg en maktesløs følelse at så mye annet styrer våre forutsetninger for hvilke liv og betingelser vi kan gi dyrene våre, samtidig som det ofte strider mot egne ønsker og holdninger om at det i størst mulig grad skal være på dyras premisser.

    Depositphotos_18183091_original

    Veldig mange bryr seg tilsynelatende ikke med slikt, og plages ikke av slike tanker og grublerier. En får ofte tilbakemelding om at ”slik er det bare”, og ”det må en bare forholde seg til”. Da er det godt å ha noen å kunne dele disse tankene med. Det kjennes veldig vanskelig å være i konflikt med egne ønsker og holdninger, samtidig som en i mange tilfeller føler at en ikke har noe stort valg dersom en skal klare å henge med i gamet.

    Jeg takker for at du tok deg tid til å lese dette fra meg. Det kan nok ikke karakteriseres som noe hyggelig lesing, men for egen del er det veldig godt å få satt ord på en del av alle disse tankene en går med, og særlig ovenfor en som med kunnskap og erfaring kan ha forståelse for slikt. Takk!»
    ___

    Disse ordene fikk jeg på mail fra en bonde.  Jeg har fått kommunisere med flere av dyrene på gården hans, og jeg vet hvilken kjærlighet og omsorg han har for dem. Jeg kjente at tårene presset seg frem i øyekroken mens jeg leste. Og hva skal man svare til dette? Det er ikke første gangen jeg snakker med bønder som sliter med samvittigheten sin. Bønder som ønsker å drive gården sin annerledes enn de gjør i dag. Myndighetenes krav og økonomiske hensyn presser dem til å drive annerledes enn det hjertet forteller dem at er riktig. Vi trenger bønder med samvittighet. Vi trenger bønder som hele tiden strekker seg for å gjøre livet på gården bedre, også for dyrene. Vi trenger bønder som tenker utenfor myndighetenes minimumskrav til dyrevelferd. Myndighetenes valg er styrt av økonomiske hensyn. Bondens valg må være styrt fra hjertet. Dyrene er gode til å lese energi, og det å oppfatte menneskenes intensjoner er lett for dem. Jeg har flere ganger snakket med gårdsdyr som elsker bonden sin, og som også kan være bekymret for vedkommende.

    Dyrene vet hvorfor de er på jorda. Også dyrene i landbruket er klar over sin livsoppgave. De lever og får stell i bytte mot produkter de kan gi, til syvende og sist sitt eget liv. De ønske rå leve gode naturlige liv. Liv der de får være inne og ute, der de har god plass, der de kan være sammen med sine artsfrender. De vil bli behandlet med respekt. At de ikke brukes, men misbrukes er en enorm sorg for dem. I tiden som kommer vil jeg skrive litt om ulike dyrerarter i landbruket, hva de sier og hva de har lært meg.

    Depositphotos_13646984_original

    Industrilandbruket – ja smak på ordet- har som formål å produsere mest mulig for en lavest mulig pris. Vi mennesker vil ha MER, MER, MER… Det gir enorme konsekvenser for dyrene. Mange dyr avles for monstervekst. På kortest mulig tid skal de veie mest mulig. Andre avles og fores for monsterproduksjon. Her nøyer vi oss ikke med å spille på lag med naturen. Etikken gikk fløyten på veien. Avlen av husdyr er til å gråte av. Gigantiske hurtigvoksende skapninger avles frem for å kunne gi oss mest mulig kjøtt til lavest mulig pris. Vi driver rovdrift på dem. De kan produsere maksimalt i måneder eller noen få år, og så er det bokstavelig talt bort med dem. Det er ikke bruk av dyr, det er misbruk. Trangt bor de. Mange er frustrerte og stressede. Mange lever innendørs hele livet sitt. De får aldri oppleve sol eller vind. Maten de får er så langt fra det normale som det er mulig å komme.

    Det er lyspunkter. Bonden som skrev til meg driver økologisk produksjon. Regelverket for økologiske husdyr er heller ikke perfekt, men det er bedre. I tillegg tør jeg påstå at mange bønder som føler et sterkt ansvar for at dyr og jord velger å drive økologisk. Jeg kjenner mange som velger å gi dyrene bedre velferd enn regelverket krever. Og heldigvis tar mange av disse bøndene avstand fra de menneskeskapte monsterprodusentene av kjøtt, egg eller melk. Opprinnelige raser, urraser vokser saktere, spiser mindre og produserer mindre. Likevel får de komme til gards. I stedet for å benytte (eller utnytte) dyrene til maksimal produksjon i et år eller to, kan urrasene leve lenger og likevel bidra til bøndenes økonomi.

    Jeg har en oppfordring til deg som leser dette. Hver eneste gang du handler støtter du noen. Kanskje er det riktig for deg å være vegetarianer eller veganer. Kjøper du landbruksprodukter, så ikke la prisen avgjøre hva du støtter. Når du kjøper billig kjøtt, melk, egg og annet er prisen lav fordi dyrevelferden ikke har blitt prioritert. Dyr i økologisk produksjon har bedre plass og ofte er de sikret å få komme ut og oppleve årstidene. Kua i økologisk produksjon slipper også å få kalven frarøvet seg rett etter fødselen. Et giftfritt landbruk med naturlige dyr som ikke er ødelagt av en grådig avl sikrer en bedre dyrevelferd. Det er det vi ønsker oss. Kjøp økologisk. Og handle gjerne direkte fra bonden.

    Del gjerne.

    Mvh Sissel. Lik gjerne min facebookside