Humør smitter heter det, og det er jammen sant. Jeg har en venninne som jeg alltid gleder meg til å møte. Vi kan snakke om alt mellom himmel og jord, om alvorlige temaer, om skuffelser og om frustrasjoner. Men disse samtaleemnene varer aldri lenge. Etter en kveld med henne har jeg alltid en litt stiv og støl følelse i kinnene, lattermusklene får kjempetrim hver gang vi møtes! Venninnen min er en klok sjel. Hvis hun hadde ønsket det kunne hun absolutt hatt mange «stakkars meg»-samtaler. Hun har hatt mange tøffe opplevelser i livet sitt, men hun velger å ikke ha fokuset sitt DER! Hennes holdning til selve livet og til utfordringene i hverdagen står i grell kontrast til så alt for mange mennesker. Jeg tenker da på mennesker som mangler strategier til å se lyst på livet. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned og år etter år «koser de seg med misnøyen». Man har ikke snakket lenge med dem, før samtalen handler om det som ikke fungerer og det som burde vært annerledes. Og det er ikke personen som sutrer kan noe for at situasjonen er som den er. Det er selvfølgelig «den andre» eller «de andre» som bærer ansvaret for at livet til klageren er surt. Samtalen handler ikke om hva den enkelte selv kan gjøre for å få det bedre, men hva «andre» gjør feil eller hva «andre» burde gjøre…….
Folk henger seg på slike samtaler, og hvis ingen korrigerer kursen samtalene tar, baller det på seg med negativitet. Det ene sure oppgulpet følger det andre. Misunnelsen rår, og baktalingen er et faktum.
Hva med å ta ansvar for seg selv? Hver og en av oss har ansvar for våre tanker, handlinger, følelser og ord. Vi gir næring til det vi har fokus på. Hva velger du å fremheve, har du triste og sure dager, eller sier du som min venninne: Jeg har opplevd mye tøft, men jeg velger å ikke ha fokuset DER!
Vi er ikke et produkt av våre følelser og tanker. Vi kan aktivt gjøre noe for å snu situasjonen.
Den som har ansvaret for min livskvalitet er MEG!
Del gjerne.
